Mustalainen


Ensom vandrer jeg bestandig om
fremmed jeg til berg og daler kom,
gleden fant jeg i den fri natur,
aldri lenker sperrer meg i bur.


Aldri sorg og skuffelser jeg led,
spør meg ei jeg hvorfor jeg svar ei vet.
Spør kun stjernen som på himmelen står,
spør kun vinden, spør kun bølgen blå.


Herre, her er jeg en fattiggutt,
ensom vandrer jeg til livets slutt,
fryktsomt banker jeg på hver en port,
alle jager fattiggutten bort.


Jeg er fattig og har intet hjem,
bedende jeg rekker hånden frem,
fattiggutten må alene gå,
og hans sorger ingen kan forstå.


Ingen venner, ingen kjærlig mor,
bare kolde blikk og hårde ord.
Født i fattigdom og trange kår,
har jeg alltid savnet sol og vår.