Over jordet langs en kant går traktorsporet
ingen merker etter hover synes mer
Du har trukket siste lasset - kjære Brunen
det blir aldri - aldri noen fler
Bakom løa der står vogna di - den gamle
hvor to armer spriker tomme etter deg
Og i skjulet henger seletøy og grime
aldri mere skal de henges på deg - nei

Bortved stabbursnova står den gamle grinda
øvste bordet har en ujevn bølgegang
Slik du gnagde den da du sto der og ventet
når du syntes kvila ble for lang
Du var lykkelig når du fikk trekke lasset
opp en bakke mens en vilter ungeflokk
satt på toppen og var glad og vinket til deg
Du var hverdagshelt som gav dem mer enn nok

Det var vi som hadde dagen vår i skogen
det var vi som slet oss fram i mark og fjell
Det var vi som kom til gards med svette kropper
og fant fred og ro en sommerkveld
Du fikk ingen laurbærkrans på Bjerkebanen
og ditt liv fikk ingen glans av Ville West
Men den røys av store steiner du dro sammen
er et minnesmerke til en arbeidshest

Nå er mye blitt forandret kjære Brunen
stål og olje er blitt tidas melodi
Ingen hestemule napper meg i ermet
når jeg kommer krybba di forbi
Skal for alltid tid og penger være målet?
og en motor og et ratt et ideal?
Skal en guttepåsa aldri kjenne gleda
over lukt av gamp og varmen i en stall?

Jeg kan huske deg den dag du kom til verda
som en gulbrun, langbeint, skranglet liten fyr
Men du vokste opp og ble en vilter ungdom
og til sist et voksen trufast dyr
Du har gjor din jobb og bygd din del av landet
du er borte - men en liten drøm jeg har
at en dag en liten fola står ved grinda
og tar arven opp i dine fotefar

(Ivar Simastuen)