Vil du lytte til min vise, vil du lytte til mitt ord.
Ned i Setesdalens gårder der jeg ha min far og mor.
Vil du lytte til min vise jeg for deg vil tala sant.
I min vise får du høre hvordan jeg er blitt en fant.

Fader min han var en riking, og jeg var hans enda sønn.
At jeg skulle blive mektig det var far og mor sin drøm.
Skoler har jeg gjennompløyet for de ville ha meg frem.
Meningen det var med dette at jeg skulle arve dem.

Så en kveld litt ut på høsten kom det inn en fanteferd.
Kniver hadde de i beltet like lange som et sverd.
Dattera deres hu var fager, dattera deres hu var fin,
og jeg tenkte i mitt indre, at denne jenta hu skal bli min.

Arveløs jeg ble av fader og forlatt jeg ble av mor.
Men til anna, taterjenta, måtte jeg dog holde ord.
Jeg oppriktig elsker jenta, jeg for deg vil tala sant.
I min vise får du høre hvordan jeg er blitt en fant.

Så en kveld på Gjøvikmarken kom jeg opp i sådant lag.
Kalde ord og kalde blikke alle bar de til meg nag.
Burobengen de meg kalte, bondeblodet kom i kok,
hurtig leer jeg balan tjuro`n, i hans belsin jeg den jog.

Nå skal dessa kara høre at med hugget fulgte drap.
Jeg skal slettes ikke nekte det ble altfor stort blodtap.
For jeg var ei som de andre, jeg var født av en burobeng,
og jeg kunne aldri lære livets frie fantesleg.

Nå når jeg nå sitter inne, jeg har fått så mange år,
men å skrive hjem til gården det slett aldri for meg står.
og når andre far min spørjer hvordan det er gått med meg
hører jeg at far min svarer: ...Han er fant på landevei...

Penger har jeg ikke samlet, unger har jeg mange av,
landeveien vil jeg vandre til jeg stuper i min grav.
Og den dagen kommer aldri at jeg angre vil på det,
hadde ikke jeg fått jenta hadde aldri jeg fått fred.