Den blomsterkledte gondolen gled
hen over Elfsborgselvens vande ned,
det var så tyst i den mørke natt
en pike skjønn ved roret satt.

Om pannen bar hun en laurbærkrans
beststrålt av månens og av stjernes glans.
Hun sang om vennen så huld og kjær
som innfor Elfsborgsfengslet er.

Hver aften nede ved Elfsborgsed
man så gondolen der ved elvens bredd,
og hørte sangen så klar og ren
den kom fra fangens lille venn.

Da fangen hørte den røst så klar
som vinden inn igjennom vindu bar
han ropte: «Heisan det er min venn
den røsten kjenner jeg igjen.

Jeg har jo myrdet et barn for deg
det vet jeg at du har tilgivet meg.»
Men kjærligheten er like stor
hos fangen som på Elfsborg bor.

Når stormen raser og tordnen går
og bølgene inn imot Elfsborg slår
i lynets blinkninger fangen så
sin sangervenn i bølgen blå.

Ja lik en dødning jeg her må gå
for alltid innenfor de murer grå
kanskje min Sigrid i et bedre land
jeg trykke skal din hvite hand.

Og fangen ute på Elfsborg satt
inntil han rømte der i fra en natt
og styrtet seg ut i flodens vann
at nå sin brud i dødens land.

Så mang en aften på Elfsborg sent
man hørte stemmen kjær og rent,
og denne stemmen man kjente igjen
for det var fangens sangervenn.