Det synges og tales så ofte om mor,
javel hun fortjener hvert eneste ord,
om far man så ofte ei sunget jo har,
så derfor en vise vi synger om far.

Vi minnes ham godt da vi enda var barn,
vi satt hjemme i stuen og bandt våre garn.
Mens mor knyttet masker med kjevle og bånd,
ga far oss om fisken den første leksjon.

Men hjemme der var det jo alltid som så,
det var Mamma for alltid den gang vi var små.
Vi lite forsto hva for far det betød,
å skaffe oss alle det daglige brød.

Nu ser vi det bedre hvor meget vi har
og takke deg for kjære trofaste far,
hvor meget du utsto av slit og av savn
de kjære i hjemmet til glede og gavn.

Din rygg er nu bøyet,og håret er grått,
og hendene merket av slit du har fått.
Du gjevnet vår livsvei skjønt tunge nok var,
de stener du ryddet, de byrder du bar.

Gud signe og lønne deg strevsomme far,
din kjærlighet var det som løftet og bar,
og synes oss veien nu sikker og trygg,
da skyldes det deg og din bøyede rygg.

Her sitter vi stille mens minner vi ser,
glide forbi i det gyllende skjær.
Av alle de deiligste minner vi har,
så er det minnet om deg kjære far.