Der hvor øene på Volga
åpner sundet halvt på klem,
stevner nu de skjønne snekker
Stenka Razins følge frem.

Med sin persiske fyrstinne
kommer nu fra gjestebud,
Fremst i ferden over Volga,
Stenka Razin stolt.med brud.

I den første sitter Stenka,
med fyrstinnen ved sin barm.
Alt han glemmer for den skjønne,
vin og kvinner gjør ham varm.

Men hans Don kosakker mumler
truende om dom og død.
Skal han da hos denne kvinne
glemme oss og all vår nød.

Og de spotter ,-ja en kvinne,
er du blitt i hennes makt?
Men da Stenka hører dette
er hans gamle styrke vakt.

Perserinnens øyne flakker
sky som fugl,og stum og stiv.
Stenka står ved hennes side,
med sin arm om hennes liv.

Dyster som en storm han stevner
bryter inn mot breddens trær.
Vel,-så ofrer jeg for eder
alt hva jeg på jord har kjær.

Med et kast han løfter henne
og et stjerneskudd der for.
Og så kaster Stenka Razin
sin fyrstinne over bor.

I blandt frie menn,den skjønne
blomst,skal ei så stridens frø.
Vugg du henne Moder Volga
mot den dype dype sjø.

Volga Volga,moder Volga,
Volga,Russlands store flod.
Aldri før du fikk som gave,
Don Kosakkers hjerteblod

Volga Volga,moder Volga,
moder Volga skjønn du var
alle dager ,men et smykke
som i dag du aldri bar.

Der hvor øene på Volga
åpner sundet halvt på klem.
Stevner nu de skjønne snekker
Stenka Razins følge frem.